Noen oppdagelser har jeg gjort. For eksempel hvordan plasseringa på brettet påvirker forskjellige egenskaper. Lærdommen er at lenger fram gir bedre flyt og dårligere sving. Med bakfoten helt på baktuppen trengs det god vind og brettet blir veldig responsivt, mens baugen beveger seg veldig mye. I litt dårlig vind havner jeg fort ut av plan og brettet steiler. Det er lite kult. Å stå for langt fram er på den andre sida ganske ugunstig fordi det blir vanskelig å holde høyde på kryss. Som man da kan gjette seg til trekker jeg en lite overraskende konklusjon som går på at man må plassere seg passe langt fram på brettet, men at det kan variere med forholdene, hva som er passe. Imidlertid tror jeg, ut fra en idé om repeterbarhet, at det er lurt å finne seg en standard posisjon.
Det er heldigvis sånn at det jeg har lært på vanlig twintip i stor grad kan overføres. Blant annet er det sånn at surfbrettet kan kjøres begge veier, bare at det ikke har finner i baugen. Hvis man dermed kanter litt hardt, kan man faktisk kjøre greit med finnene over vannet. Det er veldig greit hvis man må igjennom tang. Jeg har nemlig prøvd å treffe tang med de store finnene. Tang = bråstopp, og siden man ikke har stropper fortsetter man framover uten brett. Det er ugunstig.
På minussida hører det med at de høye hoppene krever mye tid å lære. Med andre ord er sånn strapless øving ikke spesielt publikumsvennlig. Men læringa går fort og i løpet av sommeren bør det være mulig å få til noe som kan egne seg for publikum også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar