Lite progresjon er noe alle støter på. Det er demotiverende. Altså ødeleggende for ambisjoner. Sånn er detogså med min strapless kaiteutvikling. Det har gått bedre og bedre og selvtilliten har økt. Men så har det gått seeg fast.
Utviklinga, som gikk nesten av seg selv, har stoppet opp. Ducktacken, skisnuen som jeg kanut og inn harjeg trodd, funker ikke strapless. Enten snur jeg kaiten for fort eller jeg venter, eller er det for mye eller for lite vind. Eller så har jeg for mye eller for lite fart inn i vendinga. Det går stort sett i badeland der jeg ei stund var oppe i 30% treff.
Det er antakelig sånn at fokus svekkes og at dårlig vind påvirker,men hver gamg jeg hefter beina inn i bindingene på min lille twintip, føler jeg meg som mesternes mester og gjør ting jeg ikke kunne før uten å tenke på at det er vrient. Progression through new experiences slår til med full tyngde. Man lever gjennom ny mestring og øvelse er alt.
