Det er jo litt artig å se at noen lar seg rive med følelsesmessig når det skjer endringer i verden. Språk er et flyktig medium, og skriftspråk er blant språkene der dette er lettest å dokumentere. I dette tilfellet, som framprovoserte denne ytringen, var reaksjonen at jeg tillot meg å skrive kait, som naturlig er for en norsktalende, istendenfor kite, som naturlig er for en engelsktalende. Artigheta består selvsagt i at et eller annet menneske synes det er truende at jeg skriver kait istedenfor kite.
Snescooter var min skrivemåte for 27 år sida. Da ville jeg skrive som jeg snakket. Jeg sa "sne" og jeg sa "scooter". Skuter seiler på havet og ferdes ikke i trafikken. Skuter har seil og mast og i det hele tatt. Snøskuter, bare bildet, tenk en fullrigger på Hardangervidda. Selve tanken er verd et skikkelig harselerende essay i Aftenposten.
Men så ble det ikke sånn. En skuter er noe helt annet enn ei skute. Og pussig nok er en scooter ikke lenger på trykk i Norge.
Konklusjonen er selvsagt rimelig enkel: Like fånyttes som det var for blodfansen å skrive "scooter" som innarbeidet form på 80-tallet er det å skrive kite i dag. Men å si at det er mi skyld at kait er dominerende form om ti år.... ... okey, hvis det hjelper. Alternativt kan Don Quichote kanskje gi trøst
For sånn mellom 25 og 20 år sida (unnskyld mellom 35 og 30 år sida) lot jeg to erkjennelser trenge inn i min tankeverden. 1. Det er forskjell på talespråk og skriftspråk. 2. Norsk skriftspråk styres av talespråket, til forskjell fra f.eks. fransk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar