Hva er vel en anorakk mot en wind hoodie?

NPX Wind Hoodie er en neoprene hettegenser. Den har til forveksling sammenfall i egenskaper med inuittenes anorakk. Tro hva det kommer av at NPX ikke vil bruke inuittenes ord? For plagget er glimrende og ordet anorak er behørig innarbeidet i engelsk.

Fra Wikipedia:
Ein anorakk eller parkas er ei vindtett jakke med hette og utan opning framme. Plagget er oppfunne av inuittar, som brukte det utandørs, til dømes når dei jakta eller reiste i kajakk. Anorakken vernar godt mot kulde på mange minusgrader, og blei fort teken i bruk av folk som vitja polarområda.
Dei opphavlege anorakkane er laga av varmt skinn, til dømes frå sel, og fôra med pelsverk. Det blei regelmessig behandla med fiskeolje for å halda seg vasstett. Moderniserte anorakkar er laga av vasstett tøy, men har gjerne skinn rundt hettekanten for å verna fjeset mot kald vind

Neilpryde er et stort selskap med base i Hong Kong. Neilpryde er dominerende innen brettseiling og stor innen kaiting. NPX er den delen av konsernet som retter seg mot det mer ekstreme, derav X-en som selvsagt står for "ekstrem" eller mer moderne x-treme. Språket vårt er i stadig endring og innarbeidede former byttes stadig ut til fordel for speilinger av en film-, spill- ,musikk- og klesorientert livsstilindustri som blir stadig mer raffinert og effektiv i sin påvirkning av særlig påvirkelige grupper.

Særlig påvirkelige grupper kjennetegnes av at de har kort tidshorisont på sine erfaringer, begrenset bredde i erfaring med svindelforsøk, at årvåkenheten nå det gjelder samspillet mellom manipulerende krefter i omgivelsene og egne reaksjoner ikke er modnet og at de har høyt oppdrevet selvtillit på bekostning av ydmykhet for andres dyrekjøpte erfaringer. De som kjenner begrepene "helikopterforeldre" og "curlingforeldre" og ikke minst "tigerforeldre", vil også rakst innse at barn av slike foreldre er særlig påvirkelige fordi de mangler en sunn skepsis til andres dårskap. Jaja. Du som enda henger med lurer sikkert på hva dette har med anorakkens velsignelse å gjøre.

 Me ska koma om inkje så fort.

Inuittene sin samfunnsform overlevde på Grønland gjennom den nordlige klimaforverringen fra 1250 som nådde sit forløpige klimaks rundt 1650 . Det gjorde ikke den europeiske kulturen. Den forsvant tidlig på 1400-tallet. Så da danskene med sin nasjonalhelt, presten Hans Egede kom tilbake til Grønland i 1721, var det ingen ekte  undersåtter å finne. Der var det bare eskimoer. Og de hadde anorakker. Men det var ikke Hans Egede opptatt av.

På 1800-tallet vokste både polarinterssen og Norge fram. Historier skal gjøres kort, men det er verd å merke seg at folk i Tromsøområdet hadde særlig interesse av det polare. Selfangst, hvalfangst , fiske var sentrale inntektsmuligheter og Tromsø var et senter.

Etterhvert som økonomien og folketallet vokste var presset på nye muligheter i arktis så sterkt at mange gjennomførte tilnærmede selvmordsekspedisjoner. De ydmyke lærte og de dumme døde. Anorakken kom til Norge og var ikke ulik den kofta folk flest brukte. Forskjellen lå i vind og vanntetthet og toleranse.

Neoprene har kommet til som materiale i nyere tid og kjenntegnes av isolasjonsevne i våt tilstand sammen med vindtetthet. Neoprene er totalt dominerende i all vannsport. I kaiting viser det seg at tørrdrakter, som er overlegne i korte og kontrollerte økter, lett får problemer med mansjetter når man gjør tøffere manøvre og ved aktivitetet over flere timer skaper svette og kondens farlige kuldebroer. Neoprenedrakter er sånn sett å sammenligne med selskinn og reinskinn. Arktisk skinn, som med originalt hår, beholder isolasjonsevnen i vind og fukt.

Hettegenseren har en mer obskur historie, ettersom den ikke gir nevneverdig fysisk beskyttelse. Imidlertid er plagget komfortabelt, og det har utviklet seg til å bli et signaturplagg i mange urbane brettsportmiljø. Som sosial identitetsmarkør er hettegenseren rimelig sterk i dag.

Min teori er at NPX har villet lage en neoprene-hettegenser som et slags moteplagg. Uten å ane det har de samtidig laget et glimrende plagg for kaiting under tøffe klimatiske forhold. Selv med en moderat våtdrakt som NPX-Cult (den er en ikke spesielt tett eller tykk 5/3 drakt) er det komfortabelt å kaite i et par timer på sjøen i minus 2 grader og såkalt "slush" i fjæra. NPX wind hoodie er et neopreneplagg med nettopp anorakkens egenskaper. Den gir overkroppen beskyttelse mot vindavkjøling og sikrer overlevelse og trivsel i en verden av kulde. Spesielt er hetta smart for de som lett havner baklengs med hodet først i vannet. Sånne manøvre fører lett til litere med kaldvann nedover ryggen, nesten uavhengig av mansjett. Ei overliggende hette fjerner problemet.

NPX Wind Hoodie er et glimrende plagg med et misvisende navn. Å kalle en anorakk en wind hoodie er unødvendig.

Anorakkens velsignelse

NPX Wind Hoodie er en neoprene hettegenser. Den har til forveksling sammenfall i egenskaper med inuittenes anorakk. Tro hva det kommer av at NPX ikke vil bruke inuittenes ord?

Fra Wikipedia:
Ein anorakk eller parkas er ei vindtett jakke med hette og utan opning framme. Plagget er oppfunne av inuittar, som brukte det utandørs, til dømes når dei jakta eller reiste i kajakk. Anorakken vernar godt mot kulde på mange minusgrader, og blei fort teken i bruk av folk som vitja polarområda.
Dei opphavlege anorakkane er laga av varmt skinn, til dømes frå sel, og fôra med pelsverk. Det blei regelmessig behandla med fiskeolje for å halda seg vasstett. Moderniserte anorakkar er laga av vasstett tøy, men har gjerne skinn rundt hettekanten for å verna fjeset mot kald vind

Neilpryde er et stort selskap med base i Hong Kong. Neilpryde er dominerende innen brettseiling og stor innen kaiting. NPX er den delen av konsernet som retter seg mot det mer ekstreme, derav X-en som selvsagt står for "ekstrem" eller mer moderne x-treme. Språket vårt er i stadig endring og innarbeidede former byttes stadig ut til fordel for speilinger av en film-, spill- ,musikk- og klesinspirert livsstilindustri som blir stadig mer raffinert og effektiv i sin påvirkning av særlig påvirkelige grupper.

Særlig påvirkelige grupper kjennetegnes av at de har kort tidshorisont på sine erfaringer, begrenset bredde i erfaring med svindelforsøk, at årvåkenheten nå det gjelder samspillet mellom manipulerende krefter i omgivelsene og egne reaksjoner ikke er modnet og at de har høyt oppdrevet selvtillit på bekostning av ydmykhet for andres dyrekjøpte erfaringer. De som kjenner begrepene "helikopterforeldre" og "curlingforeldre" og ikke minst "tigerforeldre", vil også rakst innse at barn av slike foreldre er særlig påvirkelige fordi de mangler en sunn skepsis til andres dårskap. Jaja. Du som enda henger med lurer sikkert på hva dette har med anorakkens velsignelse å gjøre.

 Me ska koma om inkje så fort.

Inuittene sin samfunnsform overlevde den nordlige klimaforverringen mellom 1300 og 1650 på Grønland. Det gjorde ikke den europeiske kulturen. Den forsvant tidlig på 1400-tallet. Så da danskene med sin nasjonalhelt, presten Hans Egede kom tilbake til Grønland i 1721, var det ingen ekte  undersåtter å finne. Der var det bare eskimoer. Og de hadde anorakker. Men det var ikke Hans Egede opptatt av.

På 1800-tallet vokste både polarinterssen og Norge fram. Historier skal gjøres kort, men det er verd å merke seg at folk i Tromsøområdet hadde særlig interesse av det polare. Selfangst, hvalfangst , fiske var sentrale inntektsmuligheter og Tromsø var et senter.

Etterhvert som økonomien og folketallet vokste var preset på nye muligheter i arktis så sterkt at mange gjennomførte tilnærmede selvmordsekspedisjoner. Anorakken kom til Norge med de mange som ville utfordre inuittenes enemerker. Inuittene hadde for eksempel aldri bosatt seg på Svalbard. Til det var veien over åpent hav for lang. Men til Grønland komedet ekspedisjoner med nødvendig ydmykhet. Anorakken som plagg utgjorde forskjellen på liv og død.

Hettegenseren har mer obskur historie, ettersom den ikke gir nevneverdig fysisk beskyttelse. Imidlertid er plagget komfortabelt og ha rutviklet seg til å bli et signaturplagg i enkelte urbane brettsportmiljø. Som sosial identitetsmarkør

Snøskuter -snowscooter

Det er jo litt artig å se at noen lar seg rive med følelsesmessig når det skjer endringer i verden. Språk er et flyktig medium, og skriftspråk er blant språkene der dette er lettest å dokumentere. I dette tilfellet, som framprovoserte denne ytringen, var reaksjonen at jeg tillot meg å skrive kait, som naturlig er for en norsktalende, istendenfor kite, som naturlig er for en engelsktalende. Artigheta består selvsagt i at et eller annet menneske synes det er truende at jeg skriver kait istedenfor kite.

Snescooter var min skrivemåte for 27 år sida. Da ville jeg skrive som jeg snakket. Jeg sa "sne" og jeg sa "scooter". Skuter seiler på havet og ferdes ikke i trafikken. Skuter har seil og mast og i det hele tatt. Snøskuter, bare bildet, tenk en fullrigger på Hardangervidda. Selve tanken er verd et skikkelig harselerende essay i Aftenposten.

Men så ble det ikke sånn. En skuter er noe helt annet enn ei skute. Og pussig nok er en scooter ikke lenger på trykk i Norge.

Konklusjonen er selvsagt rimelig enkel: Like fånyttes som det var for blodfansen å skrive "scooter" som innarbeidet form på 80-tallet er det å skrive kite i dag. Men å si at det er mi skyld at kait er dominerende form om ti år.... ... okey, hvis det hjelper. Alternativt kan Don Quichote kanskje gi trøst

For sånn mellom 25 og 20 år sida (unnskyld mellom 35 og 30 år sida) lot jeg to erkjennelser trenge inn i min tankeverden. 1. Det er forskjell på talespråk og skriftspråk. 2. Norsk skriftspråk styres av talespråket, til forskjell fra f.eks. fransk.

Drage, kite eller kait?

En drage blir av folk flest oppfattet som en vindleke. En drage har gjerne en hale som sikrer at den holder kursen oppover.  En drage har ei lang snor som du kan holde den i. På engelsk heter drage kite.  Kite uttales kait. Jeg har undret meg over at vi på norsk alltid låner engelske ord, og så etter ei stund bruker norsk uttalemønster i forhold til skrivemåten.

Sånn gikk det med nylon. Til å begynne med visste alle at det uttales nailn. Men ettersom de uinnvidde, de som ikke var helt med, altså flertallet, leste og sa nylon. Derfor sier vi i dag nylån istedenfor nailn. En drage vil dermed om noen år kalles en kite istendefor den riktigere uttalen kait.

For å forstå det hele kan det være nødvendig å repetere litt. Etter at man på slutten av forrige århundre for alvor begynte å lage store styrbare drager ble de selvsagt hetende kites (uttalt: kaits) og den engelske formen var dominerende. Hele verden snakker og leser engelsk. I hvert fall snakker og leser og skriver man engelsk i den rike delen av verden der utviklinga av sportsleker er industri.

På engelsk skiller man ikke mellom de store dragene og de små dragene. De store kalles derfor gjerne kitesurfing kites. Jeg vil mene at det er et tungvindt begrep. Vi kan jo prøve å tenke at vi skulle kalle det kitesurfingdrager på norsk. Men det er et ord de fleste vil være enig i at er et dårlig ord. Omtrent like begavet som det norske navnet på området Robin Hood levde i; Sherwood-forest-skogen. Der i grunnen både forest og wood er ord for skog.

Nye ord på norsk importeres gjerne først av et lite miljø av entusiaster. Disse entusiastene bruker språket fra bruksanvisninger eller nå for tiden fra snutter på youtube og vimeo og fra diskusjonsfora på nettet. På sånne arenaer utvikler det seg lett et ”stammespråk”. Dragesurferne, som vi kanskje skulle kalle oss, har utviklet et engelskbasert stammespråk med ord fra andre og eldre brettsporter. Den norske stammen ser ut til å ha adoptert det engelske ordet kite, som i meningsinnhold er noe annet enn en drage. En kite (uttales: kait) er i norsk daglig skrift en stor drage, designet for å trekke folk og for å la dem utføre diverse bevegelsesmønstre og kortere og noe lengre hopp og flyvninger.

Sporten knyttet til store drager er nå etablert og på stille dager kan det være fruktbart å tenke seg om. Sporten vi driver, er knyttet til drager eller kites som det fortsatt heter på engelsk. Det er derfor naturlig at ordet vi bruker om den felles redskapen i sporten, uavhengig om vi står på ski, snøbrett, ATB eller en av de mange brettene man kan bruke på vann, er et ord som gir riktig innhold.

En drage er en hvilken som helst flygende innretning som flyr ved hjelp av ei eller flere snorer som er festet til bakken, en person eller noe annet på bakken.  En drage kan oversettes til engelsk med ordet kite og det vil være full overlapp i begrepsinnholdet. I norsk dagligtale er det imidlertid bruk for et eget ord for denne spesielle dragetypen vi bruker i sporten vår.

Engelsk skrivemåte vil være heftet med engelsk begrepsinnhold og gi rom for misforståelser. En norsk skrivemåte basert på norsk lydrett skrifttradisjon vil imidlertid gjøre det klart for enhver at ordet kait er et eget ord. En kait og en drage gir helt forskjellig meningsinnhold. En drage er et leketøy for barn. En kait er også et leketøy, men bare i den grad sport er lek.

Dersom vi ikke tenker os om, og fortsetter å bruke engelsk skrivemåte er jeg redd ordet snart vil endre uttale fra kait til kite. Jeg vil foretrekke at fok snakker om det jeg driver med som kaiting heller en kiting, og det er naturlig at når jeg har to så er det kaiter jeg har og ikke kiter. Derfor bør vi snarest legge om skrivemåten fra kite til kait.

Negativt løft

I forbindelse med Cabrinha sitt såkalte IDS er det en egenskap som er litt underkommunisert eller kanskje ikke er framstilt som så banebrytende som den faktisk er. Negativ power eller heller negativt løft er det beste uttrykket jeg finner for egenskapen som gjør at du helt sikkert kan lande kaiten din alene, både på snø og på land.

Kort fortalt betyr negativt løft at kaiten ikke bare vil miste alt løft om den henger etter frontlinene, den vil få noe høyere trykk på øversiden en undersiden av vingen. Dette negative løftet gjør at kaiten kan sikres trygt og enkelt av en person alene. Om den holdes i begge frontlinene mens den henger rett med vinden vil den enten legge seg trygt med LE ned eller om denligger opp ned, løfte seg noe fra bakken. Ved å trekke i den ene frontlina vil kaiten svinge rundt og snu seg. På grunn av negativt løft vil den så lande med LE ned. I motsetning tiil andre pumpekaiter som vil fly opp og skape et restløft.

I min tid i Trygg Trafikk lærte jeg en gansk opplagt sikkerhetsregel for oss som liker å eksperimentere: Aldri start noe du ikke vet hvordan du kan stoppe. Kaiter har alle i teorien en grei måte å stoppe på. Problemet for de fleste er imidlertid at det kan by på problemer om vinden er sterk og det ikke er noen til å ta imot kaiten. Selve landinga av kaiten går som regel greit, men det å få tak i fandenskapen har ofte vist seg vanskeligere enn kaitere flest liker å innrømme. Har man en hjelper, som man gjerne har på befolkede og overbefolkede strender i de delene av verden der det bor mennesker i et antall som gjør dem verd et terroranslag, kan man i grunnen lande en hvilken som helst kait på et vettig vis. Ulempen ved ikke å vaære et terrormål viser seg den dagen du er alene ute og ingen er der for å ta i mot din kait som ha så alt for mye kraft.

Foilkaiter fra Flysurfer, Airush, Ozone m. fl. flagrer gjerne i vinden som et laken, og det skal bra mye til før de blir vanskelig å hente inn. Pumpekaiter har mer variabel respons. Da bowkaiten kom i 2005-06 revolusjonerte de sikkerheten i kaitesporten fordi du ved å lippe baren kunne ta ut 90% av krafta i kaiten. Problemområdet var imidlertid de siste 10 prosentene. Dette var et område der det fortsatt kunne skje mye galt om vinden var sterk. Dessuten var det fortsatt en mulighet for at kaiten skulle fly opp og gjøre utrivelige ting. Dermed var det gamle "femtelinesystemet", systemet med ei ekstra line festet til kaitens framkant, fortsatt det sikreste siden det tok ut all løftekraft og kun etterlot det som kalles drag på flyspråk. Drag er enkelt sagt flygemotstand, altså det som bremser et fly i lufta.

Negativ power betyr at de nye kaitene fra Cabriha vil legge seg på rygg om de løses ut på det ordinære sikkerhetssystemet. Ikke nok med det, de vil fly opp fra bakken om det er sterk vind. Det skyldes altså kontruksjonen med negativt løft. I virkelighetens verden betyr det at IDS kaiter trygt kan snues fordi de ikke vil fly opp når de kommer rett vei. De vil fly ned. Dermed vi de landes i den absolutt tryggeste posisjonen en kait kan legges i, nemlig med oversiden av vingen mot vinden.

Negativt løft oppnås også med kaiter med femteline festet midt på LE. Problemet med femteline er at den er alene. Dermed har man ingen mulighet til å styre kaiten rundt slik at den blir liggende i sikker stilling.

Mørketidsstart

Denne helga kommer mørketida til Tromsø. Det betyr at det er ekstra utfordrende å finne tidspunkt der det kan passe å kaite. For oss som er så heldig å ha dagarbeid, er det åpenbart at mørketida stiller oss overfor andre utfordringer siden det er mørkt når vi går på jobb og mørkt når vi kommer hjem. Stort sett betyr det at det bare er helgene som kan burkes til kaiting av noe omfang. Et jorde ved en vei med gatelys vil selvsagt kunne avhjelpe den verste katehungeren, men det blir fort oppkjørt og trangt på sånne plasser.

Men altså, helgene blir viktige. Denne helga har i det minste åpnet bra siden det viste seg å være fin vind ved Fjellheisen. Tidlvis var det riktig bra vind og mildværet i uka som gikk, hadde ikke greid å ødelegge føret. Rett nok var det ganske hardt ved selve heisen på knappe 400 moh, men allerede oppe de første små bakkene var det ganske greit føre, selv for snowboardfolket.

Nå skal jeg ikke overdrive antallet kaitekompiser som stilte opp, men to stykk med snowboard var der, og de må vel kunne sies å representere snowboardfolket godt nok til å fortjene et sånt ord. De hadde få problemer med kantgrepet i hvert fall.

Jeg kaitet en tur til Bønntuva på knappe 800 m og hadde grei vind og stadig bedre føre jo høyere jeg kom. Det er ganske okei å parkere kaiten og bli dratt opp bakker på 30 grader. Det gir en god følelse, og det er bratt nok til å gi meg et luftig inntrykk når jeg kastet blikk nedover mot byen.

Dessverre var det en del skyer i dag og innimellom var lyset så flatt at det var umullig å avgjøre om terrenget gikk opp eller ned. Det ble noen overraskelser på turen, men bare en av dem førte til at jeg datt og mistet ei ski. Det var i ei lita skavvel ved en bekk. Vi samla oss på ei slette under Fløya, og etterhvert som det ble litt oppkjørt var det atskillig lettere å se bakken.

Det merkes at det er tidlig i sesongen på snø. Men det var vel fjerde økta med ski dette, og nå går det greit å hoppe og småfly med nogenlunde jevn skiføring. De første gangene har jeg følt meg temmelig kråke med bein og ski som peiver villt og uhemmet i de fleste retningene. Men altså, i dag gikk alt meget bedre. Det er vel på tide å begynne å snurre litt på ski også nå. Men føret bør bli litt mykere først, tror jeg.