Kaitesaker

Været

2011-12-27T12:37:00.000+01:00

Vi går mot slutten av et usedvanlig år her i Tromsø. Spesielt høsten har vært uvanlig mild. August, september, oktober, november og desember er alle minst 3 grader varmere enn normalt. Ikke siden juli har en måned hatt normal temperatur. Også første halvår var godt mildere enn normalt. I høst har det gjort at vi knapt har kunnet kaite på snøen og Langnes har vært den viktigste spoten. Vi burde nå vært på fjellet og nytt vinterlyset i mørketida, men det er knapt ei sneflate å se. Man må opp i 800 m for å finne rimelige forhold. Finnlandsfjellet kan brukes om man er forsiktig, men noe særlig trixing er nok utelukket. Skjønt, det har kommet en del de siste dagene som gjør at Finnlandsfjellet trolig nå har brukbare flater i dumpene.

Den milde høsten har gjort at vannet har funket. Men Langnes er ikke noen bra plass for begynnere. Det er frykt for at ferske kaitere skal bli lei av å vente. Fra gammelt av var skiføre på førjulsvinteren bonus. I år har det ikke vært bonus. Men nå kryper normalen nedunder fire kuldegrader, så vi må kunne forvente at snøen nå legger seg...

Lettvindskaiting

2011-08-17T01:21:00.000+02:00

I dag var det en underlig dag i Tromsø. Søraustlig vind er alltid underlig i Tromsø. Eller kanskje man skulle si at søraustlig vind gjør tromsøværinger flest glad for da blir det stille. Men det er ikke helt sant. Det er dessverre eller heldigvis, alt etter hva slags forhold man har til vind, sånn at søraust gir stråler av vind som treffer veldig lokalt. De store strålene står ut Malangen og Lyngen/Nordreisa og styrer dermed elegant utenom Nordens Paris.

Vindguden (innimellom blir jeg personlig engasjert når det gjelder vind og da er høyere makter en grei plass å plassere ansvar for egen utilstrekkelighet) har nemlig innrettet topografien rundt Tromsø slik at det hele blir kaotisk og tilsynelatende tilfeldig. Vi mennesker har imidlertid ordnet oss med redskap som kan fralure gudene innsikt i hvordan den usynlige vinden oppfører seg. Dessuten er vi mennesker utrtyrt med en liten posrsjon med fornuft. Fornuften (kognisjonen som enkelte fagfolk elsker å kalle den) setter oss istand til å sette sammen flere observasjoner. Hensikten med å sette sammen flere observasjoner er at vi da kan få øye på mønstre. (Matematikk er språk om mønstre). Innimellom får forskere øye på mønstre og de ser vi f.eks i avansert kart på yr. Vindguden er likevel såpass uforutsigbar at langt fra alle mønstre har blitt synlig for yr og deres gjeng. I jakten på alternative mønstre, er det sånne som jeg finner en slags legitimitet. Vi finner neppe det endelige svaret, men vi har det artig med vår undring.

I dag var det jevnt over sørlig vind på fjellet Kjølen. Den sørlige vinden på fjellet Kjølen var sterk. Det var stort sett mellom 15 og 18 m/s med kast på 22 m/s. Jeg vet det fordi Avinor har en værstasjon der som legger ut værdata til flyene. Fjellet Kjølen er 780 m høyt (2600 ft står det på METAR). Jeg har vært der mange ganger og vet at der blåser det ofte. Ved flyplassen, som ligger inntil 8 moh, var det stille i lange perioder. I enkelte perider var det imidlertid fin vind på flyplassen.. Det var snittvind på 8 m/s og 7 m/s og 1 og 2.

En pussighet for oss som er på ukritisk jakt etter nye mønstre, er at vinden på Kjølen varierte bittelitt i retning, melllom 17 grader og 180 grader. Det rare mønsteret i dag var at det så ut til å bli kaitevind ved flyplassen når retnigna på fjellet var 180, mens når den var 170 styrte vinden unna. En enkel visuell studie av vinden, viste at når vinden i høyden fikk en økt østlig komponent, fikk vinden på bakken en økt vestlig komponent. Dermed havnet øyensynlig flyplassen på vestsiden av vindstrålen som slo ned over Balsfjorden og Tromsøya.

Dagens observasjoner gir ikke grunnlag for betrkatninger ut over det opplagte, at været er uforutsigbart og måtas som det er. I tillegg gir det grunnlag for å bekrefte påstanden om at på søraust kan alt skje, unntatt i Tønsvika, der er det uansett stille. Sørausten er grei midt i Malangen og vrien på Sommarøy som ligg i utkanten av strålen. I Tromsø (spesielt Sandnessundet) er det litt av og på, styrt av tilsynelatende tilfeldige variasjoner. Mens altså Tønsvika ligger ekstremt plassert of å slippe sørausten. Men plutselig en iskald vinterdag er vindguden ekkel med dem også....

Under de rådende forhold med søraust og uforutsigbar vind ved flyplassen, er det Flysurfer Speed3 DL 15 kommer til sin rett. Sammen med et greit brett gir det en nær ultimat kaiteopplevelse.

Vinden kom og gikk. Da jeg gikk ut første gang, var det middelvind rundt 8 og gust på godt over 10 m/s. Der ga kaiten myk gange og løft og svev som innbød til mer eksperimentering. Da fotografen endelig dukket opp etter en time, begynte selvsagt vinden øyeblikkelig å dale. Likevel, i 6-7 m/s var det løft til å vise onefooters. Vinden dalte videre og i blankstilla var enhver med kognitive evner nødt til å innse at slaget var tapt.

Imidlertid tok vinden seg opp og lokket nye mennesker til stranda ved flyplassen i Tromsø. Det er for øvrig mye stein på den stranda, men den er nå det vi har. Da viser det seg at de eneste som har sjanse til å kose seg er de to i byen som har Speed3 15 DL. Det er ikke veldig old-school-vennlig i 5 m/s, men det blir rolls, grabs og loops. En ivrig stakkar som har sett et 7-tall på måleren for en god halvtime siden, innser at det er kun en sort som gjelder, Speed3. Dessverre for han, er alle pengene brukt på en 14-dagers i Brasil i november.

Akkurat nå er jeg ikke i tvil om hva JEG ville valgt. Det spørs om jeg er enig med meg selv i november.

Unity, standardkaiten?

2011-08-10T16:26:00.000+02:00

Etter ei fin helg med god vind på Breivikeidet og en tirsdag med sånn passe vind, har jeg fått gjort meg opp litt meninger om Unity 12. I 11 m/s snittvind er den en ukomplisert venn. Det er skikkelig mye depower uten at styringa blir håpløs. Det viste seg imidlertid at den har en tendens til å svinge til høyre når vinden øker på. Det er ingen synlige assymetrier og bridles ser også helt ok ut. Dette problemet har jeg ikke hatt før med flysurferkaiter, men det er forslag til løsning i bruksanvisinga.

Når kaiten styrter er det fra tid til annen sånn at vingetippene slår seg sammen. Det er ganske irriterende. Spesielt her nordpå hvor vannet ikke er særlig badevennlig. Dette gjør også at det ikke bare er å trekke inn den ene baklina for å snu kaiten. Du må nesten uten unntak rygge den opp ved hjelp av begge baklinene. Det går imidlertid rimelig greit. Summa summarum er dette en grei kait å relaunche. Pumpekaiter er vanligvis ikke noe enklere å få opp. Spesielt i lite vind er det kurant å rygge den opp.

Brukt avvekslende med en Speed3 15 DL og en nier pumpekait (Flexifoil Neutron) er det noen karakteristika som blir framtredende. For det første er forskjellen større mellom Speed3 15 DL og Unity 12 Standard enn mellom Unityen og Flexifoil Neutron 9. Det er særlig ytelsesforskjellen som er stor mellom Speeden og Unityen. Mellom Unityen og Neutron er det mer forventet ytelsesforskjell i tråd med størrelsen. Svingfarta på Unityen er som en standard tolver som Switchblade. Speed3 15 er markert tregere, men egentlig ikke mer enn størrelsesforskjellen skulle tilsi. Dette tyder på at DL-utgaven har et stoff i vingen som gir kaiten vesentlig mere ytelse både i løft og i sving.

Det føles nesten litt urettferdig å sammenligne en DL kait med en Standard. Forskjellen er så stor. Speed3 15DL tar mindre plass og er vesentlig lettere enn Unity 12 Standard.

Den nye baren "Inifinty 2" er veldig bra. Det er blant annet vesentlig lettere å ta ut rotasjonstvinn enn på forgjengeren. Chickenpinnen, pinnen som låser chickenloopen til kroken på baren, er gjort stiv, men har blitt utstyrt med strikk i enden slik at den skal funke fint uten risiko for å brekke selv om det er masse minusgrader.

Nå mangler det bare noen bilder, så kommer det en mer strukturert og "ferdig" omtale under Aktivitet på vindsport.com

På tide å tenke på vinterklær på vannet

2011-08-06T22:07:00.001+02:00

Det er enda sommer. August. Snart kommer dritværet og behovet for varmere klær på vannet blir merkbart. Her nordpå har vi nå fine dager for å teste vinterutrustning. 10 grader og overskyet gir klar pekepinn på om utstyret holder mål. Breivikeidet har nok 10-12 grader i vannet, og er på sitt varmeste nå, men like fullt: Greie testforhold for vintervann.

Fra tidligere har jeg erfaring med tørrdrakt. Det har de fleste som har holdt på ei stund her i Tromsø. Likefullt oppdager vi at tørrdraktene har problemer over tid. En ny og romslig tørrdrakt er suveren. Men så viser det seg at etterhvert som timene går og slitasjen melder seg, så blir det små hull. Dette er små hull det er vanskelig å finne sånn at de kan tettes, siden de gjerne sitter under trapesen eller andre steder der stoff gnisser mot stoff. Har du god råd, er tørrdraktene glimrende, men kaiter du mye, blir slitasje et merkbart problem ganske fort.

I fjor kjørte jeg våtdrakt hele vinteren og det funket bra. Jeg brukte en NPX Cult i kombinasjon med en neoprene hoodie (neoprenanorakk er et bra alterntivt ord). NPX Cult er en utpreget 3-sesongsdrakt som slipper inn en del vann i ryggen siden det ikke er ekstra sperrelag under glidelåsen. Likevel funket denne kombinasjonen fint i vinter, men det var nok litt kaldt innimellom. Nøkkelen er at anorakken tar av for vindavkjølinga av kropp og hode.

Foran denne vinteren har jeg derfor bestemt meg for å teste en toppmodell, nemlig NPX Zealot. Dette er 6-5-4 semidry mens Cult er 5-3 absolutt våt drakt. Etter to dager på Breivikeidet med Zealot virker den overbevisende når det gjelder varme, og gjennomskylling forekommer ikke. Rett nok kommer det inn litt vann når du bare tryner hardt nok, men det er mer som fukt å regne, og den renner ikke igjennom. Kombinasjonen Cult - neoprenanorakk dempet innstrøminga ved hjelp av hetta, men en utett glidelås er et betydelig minus når temperaturen blir minus.

Ved kaldværskaiting er det avgjørende at bolen, selve hovedkroppen, holder seg varm. Likeledes er hals og hode kjent for å gi betydelig varmetap. Zealot med integrert hette løser dette så godt at jeg følte det godt og svalende å ta av hetta i 10 grader. Poenget med å holde på kroppsvarmen og skape varmeoverskudd i kroppen, er at hender og føtter får tilført mere varmt blod for at de skal stå for det nødvendige varmetapet. Varmetapet i kropp, hals og hode er eliminert. Dermed kan man holde seg varm på beina og fingrene uten hanskeer og sko. Jeg foretrekker likevel å bruke sko i dagens temperatur.

Problemet med en tykkere drakt er imidlertid at bevegeligheten blir dårligere. Dette merkes spesielt ved grabs og når brettet skal av og på. Det er ikke like lett å bøye seg med en Zealot-drakt som med en tynnere og mer elastisk Cult. Dermed ser det ut til at kombinasjonen tynn og superelastisk drakt sammen med loose-fit neoprenanorakk gir bedre bevegelighet enn en tykkere tight våtdrakt, selv om den er i meget elastisk materiale den også.

Så gjenstår det å se hvordan våtdraktene klarer seg over tid. Det blir nok en del timer utover høsten vinteren. Cult-drakten ser imidlertid nærmest ny ut etter et år. Det lover godt.

NB-Lagring av neoprendrakter er kritisk faktor. De må få henge i tilnærmet romtemperatur og med lav luftfuktighet også om vinteren. Min første våtdrakt smuldret mye opp første vinteren fordi den ble oppbevart i en kald utebod.

Flysurfer Unity - første test

2011-08-05T21:42:00.000+02:00

Nå har jeg som nordnorsk klimaflyktning gjennomlevd en historisk våt og vindfattig sommer på Sørlandet. Det har vært bra mye varmere enn normalt og bra mye våtere enn normalt. Solgangsvinden som Sørlandet er kjent for, har stort sett uteblitt. Enkelte dager har den strevd seg opp i 5- 6 m/s og symptomatisk nok er det ikke målt liten kuling en eneste gang i sommer på Kjevik. Frisk bris har de målt en dag i juli.

Hvor griet er det ikke da å komme hjem til kjære Tromsø og oppdage at nordausten funker på Breivikeidet. I skrivende stund er fingrene hovne og stive etter tre timer på og i og ved vannet. Det er utrolig hvor mye stress som ble lagt igjen der. Min eneste bekymring i dag er at det er varslet enda bedre vind i morra, og jeg er usikker på hvordan gangsperra vil slå ut. Tror det er lurt å la gangsperra hvile.

På utstyrsfronten har jeg tatt en første titt på Flysurfers erstatter for Pulse2. Den har de valgt å kalle Unity, noe vi på norsk vil kunne forstå som noe i nærheten av enhetskaiten. Det indikerer at Flysurfer har lansert en kait som skal funke til det meste, uten at den kanskje utmerker seg på den ene eller andre måten.

Førsteinntrykket er godt. Tidligere modelelr har f. eks. trengt litt forfyllling for at launchinga skal gå problemfritt. Unity flyr opp fra 45 grader downwind uten påfallende problemer selv i gusty forhold. Den fyller seg pent og pyntelig og er i gang. Håper å få teste den i mere vind i morra. Da vil den bli mer utfordret på dette punktet. I 8 m/s går det meste greit.

Dette er omtalt som en gustspiser. Den lever opp til hypen på dette punktet. Imidlertid er den også lansert med noen grad av self-relaunch. Hittil har den ikke fikset å leve opp til det punktet, men den rygges enkelt opp om den styrter, bevares. Jeg har hatt pumpekaiter de siste 4 årene som hadd strevd med relaunch i de stillere periodene i dag. Unity er grei sånn. Men å få den til å stå i kanten av vinduet, der følte jeg meg ikke trygg, selv om den i og for seg stod der. Kanskje det var ne med vinden i dag og hvordan ting foregikk. Det er tidlig å felle endelig dom.

Når det gjelder svingfart og trøkk, tror jeg de fleste som kjører standardkaiter lett vil kjenne seg igjen. Dette er ikke den lange svingen til Speed3. Dette er en kort sving og en rask respons på input. Kjør svingen bestemt og du får power og fart ut av hoppet. Responstida er omtrent som en switchblade.

Bartrykket er moderat til lett. Men det er helt klart progressivt. Det betyr at du må øke svingimpulsen en god del om du vil ha full sving. Dette er selvsagt en smakssak, men i min smak passer det bra. Vil du ha viljen din, må du ville det. Feelingen er i hovedsak som en SLE, men mykere. Det er altså opp til deg å ta styring, så får vinden være så krøllete den vil. Alle småbevegelsene i luftstrømmen blir borte i den myke profilen. Noen liker det mens andre ikke liker det. Mykheten gjør det i hvertfall enkelt å planlegge og gjennomføre ting selv om vinden er litt skremmende. Liker du lavprofildekk og sportsfelg, så hver småstein og asfaltsprekk kan kjenens i rattet, er ikke dette kaiten for deg. Dette er kaiten for de som ønsker god kontakt med vinden som helhet, men som gjerne vil ta bort det ubehagelige.

Den nye Flysurferbaren er et betydelig framskritt. En stopperball det er greit å skyve fra seg om det blir for mye trykk er en av greiene. Hittil beste stopperball jeg har prøvd. Å ta ut tvinn går lettere enn på forrige generasjon, og det er nesten enkelt å sette sammen utløseren med en hånd. Det er også tydelig om du tar baren bak fram, men der synes jeg Flysurfer har vært bedre tidligere.

Et forhold må imidlertid vurderes sterkt med Flysurfer. Det er forholdet mellom De Luxe og Standard. Den Unity 12 som jeg har på testing, er standard edition. Den er vesentlig tyngre enn min Speed3 15 De Luxe. Kaiten blir dermed utsatt for en urimelig sammenligning. Jeg hadde nen SPeed3 12 i Standard, men det har gått tid. Sammenligniger på et sånt grunnlag blir litt feil. Imidlertid er det åpenbart at Uniy er et stort steg videre fra Pulse2. Rett nok er senterlina beholdt som sikkerhetsløsning. Det er bra!

Steget videre går på direkte depower og svingfarta som jeg synes er forbedret. Også mykheten sammen med et kontant trykk er forbedret. Sånne ting er vanskelig å forklare. Håper på mere vind i morra så den får vist hva den duger til i mer old-school retning.

Kort oppsummert etter første prøvetur, er dette en kait å bli gla i.

Kaiteforbudet i Hellas

2011-06-05T02:20:00.000+02:00

For et par dager siden dukket det opp ei melding på nett om at den greske kystvakta/havnepolitiet eller hva de nå kaller de som passer på havet sitt i Hellas, hadde sendt ut et "brev" hvor det framgikk at hver den som kaiter i Hellas skal straffes med bøter såfremt det ikke foregår fra en strand med en gitt mengde utstyr for overvåking og redning. Kaitere er i sin alminnelighet nokså apolitiske, i sin lett hippieinspirerte framtoning (om man ser bort fra bilparken). Nok om det, ihvertfall er det sånn at kaitere lar seg provosere, selv i Hellas (de har mye å la seg provosere av for tiden i det landet). Det ble opprettet en enkel nettbasert underskriftskampanje. Så går noen dager.

Nå har en kaiteorganisesjon i Hellas, GKRA (=Greek kiteriders association?) også fått vite om forbudet og ber om møte med en eller annen admiral i det over nevnte organ (kystvakt/havnepoliti). Selvsagt har ikke denne admiralen noe med skriving av forordning eller forskrift eller hva grekerne måtte kalle en landsomfattende regel som ikke er vedtatt av nasjonalforsmalingen. I møtet gjør admiralen det klart at informasjonsskrivet om forordingen eller forskriften eller vedtekten må være basert på en misforståelse og at noen har gått for fort fram. "Noen" er i denne sammenhengen antakelig en eller annen han har ansvar for siden han i møtet kan slå fast at en sånn regel (den om generelt kaiteforbud i Hellas) strider mot grunnloven.

Etter møtet sender kaiteorganisesjonen et brev til de som først oppdaget at forordningen om kaiteforbud var i ferd med å bli innført. I brevet avdramatiseres saken på en sånn måte at de som varslet framstår som uvitende og litt til. GKRA hadde ikke bedt om møtet uten varslerne. GKRA hadde aldri fått møtet uten at sinte e-postmeldinger hadde begynt å dukke opp hos de ansvarlige. De ansvarlige hadde aldri snudd hvis de ikke hadde fått sinte meldinger. Da hadde de jo ingen "sak" å behandle. GKRA gir myndigheten en mulighet til å framstille varslerne i et dårlig lys samtidig so GKRA framstår som den kule og avbalenserte helten i historien.

Dette minner ganske mye om ting jeg ser i vårt arbeidsliv. Det er viktig å varsle når det skjer alvorlige feil. Men om ikke noen andre kan få æren og varsleren framstilles som hysterisk idiot, vil myndigheten stå på barrikaden for sitt tapte ansikt.

Hva er vel en anorakk mot en wind hoodie?

2011-03-15T13:25:00.000+01:00

NPX Wind Hoodie er en neoprene hettegenser. Den har til forveksling sammenfall i egenskaper med inuittenes anorakk. Tro hva det kommer av at NPX ikke vil bruke inuittenes ord? For plagget er glimrende og ordet anorak er behørig innarbeidet i engelsk.

Fra Wikipedia:
Ein anorakk eller parkas er ei vindtett jakke med hette og utan opning framme. Plagget er oppfunne av inuittar, som brukte det utandørs, til dømes når dei jakta eller reiste i kajakk. Anorakken vernar godt mot kulde på mange minusgrader, og blei fort teken i bruk av folk som vitja polarområda.
Dei opphavlege anorakkane er laga av varmt skinn, til dømes frå sel, og fôra med pelsverk. Det blei regelmessig behandla med fiskeolje for å halda seg vasstett. Moderniserte anorakkar er laga av vasstett tøy, men har gjerne skinn rundt hettekanten for å verna fjeset mot kald vind

Neilpryde er et stort selskap med base i Hong Kong. Neilpryde er dominerende innen brettseiling og stor innen kaiting. NPX er den delen av konsernet som retter seg mot det mer ekstreme, derav X-en som selvsagt står for "ekstrem" eller mer moderne x-treme. Språket vårt er i stadig endring og innarbeidede former byttes stadig ut til fordel for speilinger av en film-, spill- ,musikk- og klesorientert livsstilindustri som blir stadig mer raffinert og effektiv i sin påvirkning av særlig påvirkelige grupper.

Særlig påvirkelige grupper kjennetegnes av at de har kort tidshorisont på sine erfaringer, begrenset bredde i erfaring med svindelforsøk, at årvåkenheten nå det gjelder samspillet mellom manipulerende krefter i omgivelsene og egne reaksjoner ikke er modnet og at de har høyt oppdrevet selvtillit på bekostning av ydmykhet for andres dyrekjøpte erfaringer. De som kjenner begrepene "helikopterforeldre" og "curlingforeldre" og ikke minst "tigerforeldre", vil også rakst innse at barn av slike foreldre er særlig påvirkelige fordi de mangler en sunn skepsis til andres dårskap. Jaja. Du som enda henger med lurer sikkert på hva dette har med anorakkens velsignelse å gjøre.

Me ska koma om inkje så fort.

Inuittene sin samfunnsform overlevde på Grønland gjennom den nordlige klimaforverringen fra 1250 som nådde sit forløpige klimaks rundt 1650 . Det gjorde ikke den europeiske kulturen. Den forsvant tidlig på 1400-tallet. Så da danskene med sin nasjonalhelt, presten Hans Egede kom tilbake til Grønland i 1721, var det ingen ekte undersåtter å finne. Der var det bare eskimoer. Og de hadde anorakker. Men det var ikke Hans Egede opptatt av.

På 1800-tallet vokste både polarinterssen og Norge fram. Historier skal gjøres kort, men det er verd å merke seg at folk i Tromsøområdet hadde særlig interesse av det polare. Selfangst, hvalfangst , fiske var sentrale inntektsmuligheter og Tromsø var et senter.

Etterhvert som økonomien og folketallet vokste var presset på nye muligheter i arktis så sterkt at mange gjennomførte tilnærmede selvmordsekspedisjoner. De ydmyke lærte og de dumme døde. Anorakken kom til Norge og var ikke ulik den kofta folk flest brukte. Forskjellen lå i vind og vanntetthet og toleranse.

Neoprene har kommet til som materiale i nyere tid og kjenntegnes av isolasjonsevne i våt tilstand sammen med vindtetthet. Neoprene er totalt dominerende i all vannsport. I kaiting viser det seg at tørrdrakter, som er overlegne i korte og kontrollerte økter, lett får problemer med mansjetter når man gjør tøffere manøvre og ved aktivitetet over flere timer skaper svette og kondens farlige kuldebroer. Neoprenedrakter er sånn sett å sammenligne med selskinn og reinskinn. Arktisk skinn, som med originalt hår, beholder isolasjonsevnen i vind og fukt.

Hettegenseren har en mer obskur historie, ettersom den ikke gir nevneverdig fysisk beskyttelse. Imidlertid er plagget komfortabelt, og det har utviklet seg til å bli et signaturplagg i mange urbane brettsportmiljø. Som sosial identitetsmarkør er hettegenseren rimelig sterk i dag.

Min teori er at NPX har villet lage en neoprene-hettegenser som et slags moteplagg. Uten å ane det har de samtidig laget et glimrende plagg for kaiting under tøffe klimatiske forhold. Selv med en moderat våtdrakt som NPX-Cult (den er en ikke spesielt tett eller tykk 5/3 drakt) er det komfortabelt å kaite i et par timer på sjøen i minus 2 grader og såkalt "slush" i fjæra. NPX wind hoodie er et neopreneplagg med nettopp anorakkens egenskaper. Den gir overkroppen beskyttelse mot vindavkjøling og sikrer overlevelse og trivsel i en verden av kulde. Spesielt er hetta smart for de som lett havner baklengs med hodet først i vannet. Sånne manøvre fører lett til litere med kaldvann nedover ryggen, nesten uavhengig av mansjett. Ei overliggende hette fjerner problemet.

NPX Wind Hoodie er et glimrende plagg med et misvisende navn. Å kalle en anorakk en wind hoodie er unødvendig.

Anorakkens velsignelse

2011-03-14T23:23:00.001+01:00

NPX Wind Hoodie er en neoprene hettegenser. Den har til forveksling sammenfall i egenskaper med inuittenes anorakk. Tro hva det kommer av at NPX ikke vil bruke inuittenes ord?

Fra Wikipedia:
Ein anorakk eller parkas er ei vindtett jakke med hette og utan opning framme. Plagget er oppfunne av inuittar, som brukte det utandørs, til dømes når dei jakta eller reiste i kajakk. Anorakken vernar godt mot kulde på mange minusgrader, og blei fort teken i bruk av folk som vitja polarområda.
Dei opphavlege anorakkane er laga av varmt skinn, til dømes frå sel, og fôra med pelsverk. Det blei regelmessig behandla med fiske olje for å halda seg vasstett. Moderniserte anorakkar er laga av vasstett tøy, men har gjerne skinn rundt hettekanten for å verna fjeset mot kald vind

Neilpryde er et stort selskap med base i Hong Kong. Neilpryde er dominerende innen brettseiling og stor innen kaiting. NPX er den delen av konsernet som retter seg mot det mer ekstreme, derav X-en som selvsagt står for "ekstrem" eller mer moderne x-treme. Språket vårt er i stadig endring og innarbeidede former byttes stadig ut til fordel for speilinger av en film-, spill- ,musikk- og klesinspirert livsstilindustri som blir stadig mer raffinert og effektiv i sin påvirkning av særlig påvirkelige grupper.

Særlig påvirkelige grupper kjennetegnes av at de har kort tidshorisont på sine erfaringer, begrenset bredde i erfaring med svindelforsøk, at årvåkenheten nå det gjelder samspillet mellom manipulerende krefter i omgivelsene og egne reaksjoner ikke er modnet og at de har høyt oppdrevet selvtillit på bekostning av ydmykhet for andres dyrekjøpte erfaringer. De som kjenner begrepene "helikopterforeldre" og "curlingforeldre" og ikke minst "tigerforeldre", vil også rakst innse at barn av slike foreldre er særlig påvirkelige fordi de mangler en sunn skepsis til andres dårskap. Jaja. Du som enda henger med lurer sikkert på hva dette har med anorakkens velsignelse å gjøre.

Me ska koma om inkje så fort.

Inuittene sin samfunnsform overlevde den nordlige klimaforverringen mellom 1300 og 1650 på Grønland. Det gjorde ikke den europeiske kulturen. Den forsvant tidlig på 1400-tallet. Så da danskene med sin nasjonalhelt, presten Hans Egede kom tilbake til Grønland i 1721, var det ingen ekte undersåtter å finne. Der var det bare eskimoer. Og de hadde anorakker. Men det var ikke Hans Egede opptatt av.

På 1800-tallet vokste både polarinterssen og Norge fram. Historier skal gjøres kort, men det er verd å merke seg at folk i Tromsøområdet hadde særlig interesse av det polare. Selfangst, hvalfangst , fiske var sentrale inntektsmuligheter og Tromsø var et senter.

Etterhvert som økonomien og folketallet vokste var preset på nye muligheter i arktis så sterkt at mange gjennomførte tilnærmede selvmordsekspedisjoner. Anorakken kom til Norge med de mange som ville utfordre inuittenes enemerker. Inuittene hadde for eksempel aldri bosatt seg på Svalbard. Til det var veien over åpent hav for lang. Men til Grønland komedet ekspedisjoner med nødvendig ydmykhet. Anorakken som plagg utgjorde forskjellen på liv og død.

Hettegenseren har mer obskur historie, ettersom den ikke gir nevneverdig fysisk beskyttelse. Imidlertid er plagget komfortabelt og ha rutviklet seg til å bli et signaturplagg i enkelte urbane brettsportmiljø. Som sosial identitetsmarkør

Snøskuter -snowscooter

2011-03-03T00:12:00.000+01:00

Det er jo litt artig å se at noen lar seg rive med følelsesmessig når det skjer endringer i verden. Språk er et flyktig medium, og skriftspråk er blant språkene der dette er lettest å dokumentere. I dette tilfellet, som framprovoserte denne ytringen, var reaksjonen at jeg tillot meg å skrive kait, som naturlig er for en norsktalende, istendenfor kite, som naturlig er for en engelsktalende. Artigheta består selvsagt i at et eller annet menneske synes det er truende at jeg skriver kait istedenfor kite.

Snescooter var min skrivemåte for 27 år sida. Da ville jeg skrive som jeg snakket. Jeg sa "sne" og jeg sa "scooter". Skuter seiler på havet og ferdes ikke i trafikken. Skuter har seil og mast og i det hele tatt. Snøskuter, bare bildet, tenk en fullrigger på Hardangervidda. Selve tanken er verd et skikkelig harselerende essay i Aftenposten.

Men så ble det ikke sånn. En skuter er noe helt annet enn ei skute. Og pussig nok er en scooter ikke lenger på trykk i Norge.

Konklusjonen er selvsagt rimelig enkel: Like fånyttes som det var for blodfansen å skrive "scooter" som innarbeidet form på 80-tallet er det å skrive kite i dag. Men å si at det er mi skyld at kait er dominerende form om ti år.... ... okey, hvis det hjelper. Alternativt kan Don Quichote kanskje gi trøst

For sånn mellom 25 og 20 år sida (unnskyld mellom 35 og 30 år sida) lot jeg to erkjennelser trenge inn i min tankeverden. 1. Det er forskjell på talespråk og skriftspråk. 2. Norsk skriftspråk styres av talespråket, til forskjell fra f.eks. fransk.

Drage, kite eller kait?

2010-11-26T21:49:00.000+01:00

En drage blir av folk flest oppfattet som en vindleke. En drage har gjerne en hale som sikrer at den holder kursen oppover. En drage har ei lang snor som du kan holde den i. På engelsk heter drage kite. Kite uttales kait. Jeg har undret meg over at vi på norsk alltid låner engelske ord, og så etter ei stund bruker norsk uttalemønster i forhold til skrivemåten.

Sånn gikk det med nylon. Til å begynne med visste alle at det uttales nailn. Men ettersom de uinnvidde, de som ikke var helt med, altså flertallet, leste og sa nylon. Derfor sier vi i dag nylån istedenfor nailn. En drage vil dermed om noen år kalles en kite istendefor den riktigere uttalen kait.

For å forstå det hele kan det være nødvendig å repetere litt. Etter at man på slutten av forrige århundre for alvor begynte å lage store styrbare drager ble de selvsagt hetende kites (uttalt: kaits) og den engelske formen var dominerende. Hele verden snakker og leser engelsk. I hvert fall snakker og leser og skriver man engelsk i den rike delen av verden der utviklinga av sportsleker er industri.

På engelsk skiller man ikke mellom de store dragene og de små dragene. De store kalles derfor gjerne kitesurfing kites. Jeg vil mene at det er et tungvindt begrep. Vi kan jo prøve å tenke at vi skulle kalle det kitesurfingdrager på norsk. Men det er et ord de fleste vil være enig i at er et dårlig ord. Omtrent like begavet som det norske navnet på området Robin Hood levde i; Sherwood-forest-skogen. Der i grunnen både forest og wood er ord for skog.

Nye ord på norsk importeres gjerne først av et lite miljø av entusiaster. Disse entusiastene bruker språket fra bruksanvisninger eller nå for tiden fra snutter på youtube og vimeo og fra diskusjonsfora på nettet. På sånne arenaer utvikler det seg lett et ”stammespråk”. Dragesurferne, som vi kanskje skulle kalle oss, har utviklet et engelskbasert stammespråk med ord fra andre og eldre brettsporter. Den norske stammen ser ut til å ha adoptert det engelske ordet kite, som i meningsinnhold er noe annet enn en drage. En kite (uttales: kait) er i norsk daglig skrift en stor drage, designet for å trekke folk og for å la dem utføre diverse bevegelsesmønstre og kortere og noe lengre hopp og flyvninger.

Sporten knyttet til store drager er nå etablert og på stille dager kan det være fruktbart å tenke seg om. Sporten vi driver, er knyttet til drager eller kites som det fortsatt heter på engelsk. Det er derfor naturlig at ordet vi bruker om den felles redskapen i sporten, uavhengig om vi står på ski, snøbrett, ATB eller en av de mange brettene man kan bruke på vann, er et ord som gir riktig innhold.

En drage er en hvilken som helst flygende innretning som flyr ved hjelp av ei eller flere snorer som er festet til bakken, en person eller noe annet på bakken. En drage kan oversettes til engelsk med ordet kite og det vil være full overlapp i begrepsinnholdet. I norsk dagligtale er det imidlertid bruk for et eget ord for denne spesielle dragetypen vi bruker i sporten vår.

Engelsk skrivemåte vil være heftet med engelsk begrepsinnhold og gi rom for misforståelser. En norsk skrivemåte basert på norsk lydrett skrifttradisjon vil imidlertid gjøre det klart for enhver at ordet kait er et eget ord. En kait og en drage gir helt forskjellig meningsinnhold. En drage er et leketøy for barn. En kait er også et leketøy, men bare i den grad sport er lek.

Dersom vi ikke tenker os om, og fortsetter å bruke engelsk skrivemåte er jeg redd ordet snart vil endre uttale fra kait til kite. Jeg vil foretrekke at fok snakker om det jeg driver med som kaiting heller en kiting, og det er naturlig at når jeg har to så er det kaiter jeg har og ikke kiter. Derfor bør vi snarest legge om skrivemåten fra kite til kait.

Negativt løft

2010-11-21T12:05:00.002+01:00

I forbindelse med Cabrinha sitt såkalte IDS er det en egenskap som er litt underkommunisert eller kanskje ikke er framstilt som så banebrytende som den faktisk er. Negativ power eller heller negativt løft er det beste uttrykket jeg finner for egenskapen som gjør at du helt sikkert kan lande kaiten din alene, både på snø og på land.

Kort fortalt betyr negativt løft at kaiten ikke bare vil miste alt løft om den henger etter frontlinene, den vil få noe høyere trykk på øversiden en undersiden av vingen. Dette negative løftet gjør at kaiten kan sikres trygt og enkelt av en person alene. Om den holdes i begge frontlinene mens den henger rett med vinden vil den enten legge seg trygt med LE ned eller om denligger opp ned, løfte seg noe fra bakken. Ved å trekke i den ene frontlina vil kaiten svinge rundt og snu seg. På grunn av negativt løft vil den så lande med LE ned. I motsetning tiil andre pumpekaiter som vil fly opp og skape et restløft.

I min tid i Trygg Trafikk lærte jeg en gansk opplagt sikkerhetsregel for oss som liker å eksperimentere: Aldri start noe du ikke vet hvordan du kan stoppe. Kaiter har alle i teorien en grei måte å stoppe på. Problemet for de fleste er imidlertid at det kan by på problemer om vinden er sterk og det ikke er noen til å ta imot kaiten. Selve landinga av kaiten går som regel greit, men det å få tak i fandenskapen har ofte vist seg vanskeligere enn kaitere flest liker å innrømme. Har man en hjelper, som man gjerne har på befolkede og overbefolkede strender i de delene av verden der det bor mennesker i et antall som gjør dem verd et terroranslag, kan man i grunnen lande en hvilken som helst kait på et vettig vis. Ulempen ved ikke å vaære et terrormål viser seg den dagen du er alene ute og ingen er der for å ta i mot din kait som ha så alt for mye kraft.

Foilkaiter fra Flysurfer, Airush, Ozone m. fl. flagrer gjerne i vinden som et laken, og det skal bra mye til før de blir vanskelig å hente inn. Pumpekaiter har mer variabel respons. Da bowkaiten kom i 2005-06 revolusjonerte de sikkerheten i kaitesporten fordi du ved å lippe baren kunne ta ut 90% av krafta i kaiten. Problemområdet var imidlertid de siste 10 prosentene. Dette var et område der det fortsatt kunne skje mye galt om vinden var sterk. Dessuten var det fortsatt en mulighet for at kaiten skulle fly opp og gjøre utrivelige ting. Dermed var det gamle "femtelinesystemet", systemet med ei ekstra line festet til kaitens framkant, fortsatt det sikreste siden det tok ut all løftekraft og kun etterlot det som kalles drag på flyspråk. Drag er enkelt sagt flygemotstand, altså det som bremser et fly i lufta.

Negativ power betyr at de nye kaitene fra Cabriha vil legge seg på rygg om de løses ut på det ordinære sikkerhetssystemet. Ikke nok med det, de vil fly opp fra bakken om det er sterk vind. Det skyldes altså kontruksjonen med negativt løft. I virkelighetens verden betyr det at IDS kaiter trygt kan snues fordi de ikke vil fly opp når de kommer rett vei. De vil fly ned. Dermed vi de landes i den absolutt tryggeste posisjonen en kait kan legges i, nemlig med oversiden av vingen mot vinden.

Negativt løft oppnås også med kaiter med femteline festet midt på LE. Problemet med femteline er at den er alene. Dermed har man ingen mulighet til å styre kaiten rundt slik at den blir liggende i sikker stilling.

Mørketidsstart

2010-11-20T19:25:00.000+01:00

Denne helga kommer mørketida til Tromsø. Det betyr at det er ekstra utfordrende å finne tidspunkt der det kan passe å kaite. For oss som er så heldig å ha dagarbeid, er det åpenbart at mørketida stiller oss overfor andre utfordringer siden det er mørkt når vi går på jobb og mørkt når vi kommer hjem. Stort sett betyr det at det bare er helgene som kan burkes til kaiting av noe omfang. Et jorde ved en vei med gatelys vil selvsagt kunne avhjelpe den verste katehungeren, men det blir fort oppkjørt og trangt på sånne plasser.

Men altså, helgene blir viktige. Denne helga har i det minste åpnet bra siden det viste seg å være fin vind ved Fjellheisen. Tidlvis var det riktig bra vind og mildværet i uka som gikk, hadde ikke greid å ødelegge føret. Rett nok var det ganske hardt ved selve heisen på knappe 400 moh, men allerede oppe de første små bakkene var det ganske greit føre, selv for snowboardfolket.

Nå skal jeg ikke overdrive antallet kaitekompiser som stilte opp, men to stykk med snowboard var der, og de må vel kunne sies å representere snowboardfolket godt nok til å fortjene et sånt ord. De hadde få problemer med kantgrepet i hvert fall.

Jeg kaitet en tur til Bønntuva på knappe 800 m og hadde grei vind og stadig bedre føre jo høyere jeg kom. Det er ganske okei å parkere kaiten og bli dratt opp bakker på 30 grader. Det gir en god følelse, og det er bratt nok til å gi meg et luftig inntrykk når jeg kastet blikk nedover mot byen.

Dessverre var det en del skyer i dag og innimellom var lyset så flatt at det var umullig å avgjøre om terrenget gikk opp eller ned. Det ble noen overraskelser på turen, men bare en av dem førte til at jeg datt og mistet ei ski. Det var i ei lita skavvel ved en bekk. Vi samla oss på ei slette under Fløya, og etterhvert som det ble litt oppkjørt var det atskillig lettere å se bakken.

Det merkes at det er tidlig i sesongen på snø. Men det var vel fjerde økta med ski dette, og nå går det greit å hoppe og småfly med nogenlunde jevn skiføring. De første gangene har jeg følt meg temmelig kråke med bein og ski som peiver villt og uhemmet i de fleste retningene. Men altså, i dag gikk alt meget bedre. Det er vel på tide å begynne å snurre litt på ski også nå. Men føret bør bli litt mykere først, tror jeg.